Om

Hvis fienden fikk lov til å fortsette sitt forskningsarbeid med tungtvannet, ville de antakelig kunne produsere en atombombe. Atombomben kunne bety tap av krigen. Dette var inntrykket de allierte vitenskapsmennene satt med mens den annen verdenskrig var under full utvikling. Selv arbeidet de intenst for å fremkalle en kjernefysisk eksplosjon etter andre prinsipper, men det var langt frem. Og tungtvannet ble bare produsert i det tyskokkuperte Norge, på Vemork ved Rjukan.

De sabotasjeaksjonene som ble satt i verk for å hindre tyskerne i å skaffe seg tungtvann hører til de dristigste og mest spennende under hele krigstiden.

Det begynte i mars 1942. En enkelt mann ble sluppet ned for å skaffe etterretninger om produksjonen av tungtvann. Den 19. oktober ble fire andre nordmenn sluppet ned i fallskjerm nær Sognadalen, vest for Rjukan. Alle var Rjukan-gutter, og godt kjent i terrenget. De skulle forberede sabotasjeaksjonen, og sendte radiomeldinger til England. «Grouse» (rype) ble gruppen kalt.

«Grouse» fikk en slitsom tur frem til sitt planlagte hovedkvarter. Lenge var de uten kontakt med omverdenen inntil en ny akkumulator ble anskaffet til radiostasjonen. Men etter en måned, den 19. november 1942, kunne en britisk sabotasjegruppe sendes av sted fra England. To glidefly skulle frakte 34 mann fra en spesialavdeling, som så skulle angripe tungtvannsanlegget på Vemork, og ødelegge det. «Grouse» skulle forberede landingen på Skoland ved Møsvann.

Motorflyet som trakk det ene glideflyet ble knust mot et fjell på Sør-Vestlandet, og glideflyet styrtet med det. Det andre motorflyet mistet glider nr. 2 og dermed var sabotasjegruppen gått tapt. Noen ble drept ved nedstyrtingen, mens de overlevende ble drept av tyskerne.

Men «Grouse» besto. Riktignok byttet gruppen navn til «Swallow» – svale – og måtte trekke seg langt inn på den øde Hardangervidda for vinteren, men den klarte seg. Guttene levde på reinsdyr. For å skaffe seg de nødvendige næringsstoffene måtte de spise alt på dyrene, til og med innholdet i reinsdyrmagene.

Den 16. februar 1943 landet en ny gruppe på Hardangervidda, seks unge nordmenn som var spesialtrenet for oppdraget. De landet fem mil fra målet, og kom rett opp i et forrykende uvær. Derfor tok det flere dager før den nye gruppen, «Gunnerside», kunne forenes med «Swallow».

Om kvelden 27. februar lå sabotørene klare i Fjøsbudalen nord for fabrikkanleggene på Vemork, og begynte den farlige og slitsomme nedstigningen. De forserte det ville juvet nedenfor fabrikken, og klippet seg gjennom porten til anlegget. Dekningspartiet gikk i stilling, og sprengningspartiet gikk frem. Sprengladningene ble lagt, og eksplosjonen ødela høykonsentrasjonsanlegget og store mengder verdifullt tungtvann. Tyskerne merket ingen ting før det hele var over. Men da var gruppen på vei opp mot fjellet igjen, langs den gamle anleggsveien under Krossobanen. Snøen lå dyp, og mørket senket seg. Det ble en strabasiøs tur, men alle kom i sikkerhet.

Igjen ble gruppen delt. Sprengningspartiet gikk fullt bevæpnet og i full uniform på ski fra Rjukan over Hallingdal, Valdres, Gudbrandsdalen, Østerdalen og over til Sverige. De øvrige spredte seg innover Hardangervidda. Tre tusen tyskere omringet og finkjemmet vidda, men ingen av sabotørene ble tatt. Radiostasjonen fortsatte sin kontakt med overkommandoen i London frem til krigens slutt.

Men anlegget ble bygd opp igjen. Det ble ansett for å være så farlig at amerikanerne bestemte seg for å bombe fabrikken. Den 16. november 1943 fløy 160 flygende festninger inn over Rjukan og bombet Vemork, kraftstasjonen og fabrikken.

Tyskerne måtte oppgi sine produksjonsplaner. Men mer enn 20 norske barn, kvinner og menn mistet livet ved angrepet.

Senere fikk sabotørene rede på at tyskerne ville frakte det halvfabrikatet av tungtvann de hadde på Rjukan til Tyskland. Fra London ble det gitt ordre om å ødelegge tungtvannstransporten på en eller annen måte.

Det svakeste punkt i transporten var ferden med jernbanefergen over Tinnsjøen. Før fergen gikk, sørget sabotørene for å plassere en tidsinnstilt ladning i baugen, og eksplosjonen inntraff da «Hydro» var kommet omtrent halvveis på sin ferd over Tinnsjøen søndag 20. februar 1944. Fergen sank i løpet av noen minutter, og de viktigste tungtvannsfatene gikk ned med den. Fire tyskere mistet livet, og fjorten norske liv gikk med. Men kampen om tungtvannet i Norge var forbi.